Freiburg, studietur med smak av alt

Jeg har nettopp kommet hjem fra studietur med Studentlaget til Naturvernforbundet og NU i Oslo til Freiburg helt sørvest i Tyskland.

Jeg har tenkt å skrive mange blogginnlegg om det jeg så og lærte på denne turen, men først og fremst vil jeg skrive litt om mitt generelle inntrykk. Jeg er nemlig blitt så frelst som en selverklært agnostiker kan bli. Jeg har gjenvunnet troen på jernbanen, ungdommen, og i særdeleshet unge menn, aktivismen, ullhårsvinet, det tyske språk, tverrfaglig utdannelse, solenergi, energieffektivisering, det gode, miljøvennlige liv og at ingenting jeg noensinne har lært har vært bortkastet.

Jeg vil først si litt om rammene for turen. Vi var altså 10 stykker som reiste tidlig om morgenen med buss til København. Jeg var selvsagt eldst. 8 av 10 var mellom 18-21 år. Alle mine fordommer mot denne aldersgruppen er herved brakt til skamme. Hurra! Kynismen, materialismen, ironien og den genrelle kunnskapsløshet og alt annet jeg i dårlige tider har tillagt dem glimret med sitt fravær, også hos meg, heldigvis. Det slår meg jo dessuten at de i mye større grad kan beskylde meg og min generasjon for å inneha de karakteristikkene enn jeg kan om dem. Vi har jo gjennom et helt tiår bevist at vi gir faen, også i voksen alder, vi har jo nesten alle endt med å stemme Arbeiderpartiet i et forsøk på å kombinere vekst og vern.

Uansett, vi tok nattoget videre og våknet opp til sommer i Freiburg.

Fire linjer om toget. Togreiser er vel kanskje det endelige beviset på at effektivitet ikke alltid er til det beste. Vi kunne jo tatt flyet og vært framme på noen få timer, men ingenting slår toget som sosialt og ikke minst poetisk transportmiddel. Jeg gleder meg som et barn til å ta nattoget til Berlin neste uke. For å presisere, det er ikke spesielt poetisk å vente i minusgrader om morgenen på tog som ikke kommer, jf. NSB. Deutsche Bahn derimot, der snakker vi yrkesstolthet og berettiget tro på egen fortreffelighet.



Vi var i Freiburg i fire dager, og på den tiden rakk jeg å bestemme meg for at enten skal jeg flytte hit, eller så skal de Freiburgske herligheter komme til meg. Jeg ringte hjem til Sirkus som straks sa seg enig. Hvor skal jeg starte? Med det trafikkfrie sentrum, antall soltimer, gratis transport for studenter etter halv åtte på kvelden eller semesterkort for under 600 kroner, en sterk miljøbevegelse med røtter i atomkraftmotstand, svømmehaller til 10 kroner gangen, solfangerne og solcellene på annethvert hus, de nyetablerte grønne bydelene Vauban og Rieselfeld, borgermesteren fra partiet de Grønne, supermarkeder med kun økologiske varer, passivhusstandard på alle nybygg, 35 vegetariske pålegg i alle butikker? Les gjerne mer i denne brosjyren. Og det var bare starten. Jeg skal nok skrive blogginnlegg om de fleste av disse temaene. Akkurat nå finregner jeg på finansene, har jeg råd til et toårig sivilingeniørstudium i Renewable Energy Management ved universitetet i Freiburg?

Lyntog, håp for globetrotteren?

Jeg har en stor lidenskap som ikke er spesielt miljøvennlig. Jeg er fryktelig glad i å reise og har vært på alle kontinenter. I fjor var jeg for eksempel både i Laos og på bryllupsreise i Sør-Afrika. Jeg er klar over at jeg ødelegger klimaregnskapet mitt fullstendig med disse reisene, jeg kunne spist biff og bacon hver eneste dag,  fyrt for kråkene, tatt meg jobb i Statoil og tatt bil til jobb og havnet på lavere utslipp om jeg bare hadde holdt meg hjemme.

Det er et stort dilemma. Jeg har kuttet ut alle småreiser med fly og forbeholder flytransport til lengre reiser. Neste uke skal jeg for eksempel på studiereise til Europas mest miljøvennlige by Freiburg og da tar vi selvsagt tog og buss. I påskeferien reiser Brød og Sirkus til Berlin, også denne gangen med tog.

Jeg tror at vi om 10-15 år kommer til å ha personlige utslippskvoter, sånn at vi kanskje må spare opp i 1-5 år for å kunne dra på en lengre flyreise. I tillegg vil oljeprodukter være dyrere slik at flyreiser uansett vil komme utenfor vanlige folks budsjetter, på samme måte som før lavprisselskapene entret banen. På den ene siden betyr det at folk som vil langt avgårde kanskje må benytte sjansen nå, på den annen side fordrer det nye måter å reise langt på.

Den kinesiske avisa China Morning Post skriver at Kina nå ønsker å bygge en ny Orientekspress. Et hurtigtog med en fart på 320 km/t som kan ta folk fra London til Beijing, via bla Paris, Berlin og St.Petersburg, på to dager. I tillegg planlegges det også to andre interasiatiske linjer. Aftenposten har nevnt saken i dag. Det er ingen tvil om at dette er et utslag av Kinas ønske om enda større dominans i Asia, og myndighetene går jo også åpent ut og sier at de ønsker råvarer i bytte mot byggingen av toglinjene. Det skal dessuten bli spennende å se hvordan Kina kan overvinne utfordringer i landskapet, strømtilførselen, politiske motsetninger osv. for å få bygget linja. Noe sier meg at denne toglinja kun kan bli bygget av en totalitær stat med liten respekt for menneskerettigheter og enkeltmennesker. Kina har ingen velgermasse å ta hensyn til og har et annet forhold til hva som er mulig enn politikere i vestlige demokratier, hvor det "mulige" ofte kan bli oversatt til "politisk mulig" ikke "teknisk mulig". Sånn sett kan man, ironisk nok, hevde at Maos ånd fortsatt lever i beste velgående i Kina.

I Europa er hurtigtoget forlengst en suksess, og man har 5821 km lyntogbane å velge mellom, dog null og niks i Norge. Mye er også under bygging, blant annet en bane som kan ta deg fra Madrid til Lisboa på to og en halv time. Hurra! Det hadde vært fantastisk om også Norge kunne knyttes til disse banene sånn at vi slapp å bruke 20 timer til Berlin.

Brød

Ja, bloggen lever igjen!

Nå er det offisielt. Bloggen lever igjen. Jeg er usikker på om den bare blir en miljøblogg framover, kanskje det blir noe helt annet også. Jeg er litt lei av å bare trene, lage mat og gå på høyskolen, jeg har funnet ut at jeg tenker for lite, samtidig som det skjer for mye. Det er alltid en hårfin balanse, og tidligere har det stort sett gått i tenkingens favør. Nå er jeg blitt en som gjør noe, endelig! Samtidig innebærer det at tankene stort sett går med til å planlegge de effektive ukene mine og til å bygge opp det viljeapparatet som skal til for å gjennomføre alt. Det har sine absolutte fordeler. Det hindrer meg likevel ikke i å fortsatt være en person som alltid vil ha noe annet eller noe mer og nå er jeg for første gang i beit for litt tanketid. Jeg håper at forpliktelsen til å skrive noe her vil gjøre at jeg faktisk tar meg tid. Det er i grunn bare å skrive det i planen min og så vil jeg nok gjennomføre det, på samme måte som trening hver dag, vintersyklinga, matlaginga, tolkejobben, skolen, familieforpliktelser, sosialt samvære osv. Jeg skulker faktisk en firetimers forelesning om muggsopp for å sitte i sofaen og skrive dette. Det er et godt tegn.

Brød