En historie om en bil, en buss, pris og dårlig samvittighet.

I dag skal vi til Bamble.
Til Bamble går det en buss.
Til Bamble kan det også gå en liten Yaris 1,0 på luft, kjærlighet og litt co2-utslipp.
Bussen koster tilsammen 736, tur/retur.
Lille yariyari koster 0,7 (på mila) * 10,5 (kr/l) * 30 (mil) + 60 kroner (bompenger) = 280,5 kroner.
Det utgjør en forskjell på 515 kroner. Det er altså over 2,5 ganger så dyrt å være miljøvennlig.

Etter mye frem og tilbake og regning og dveling og tenking og fundering og vurdering er vi enige med oss selv i at vi ikke har råd til å være miljøvennlige denne helgen. Det er ikke letteste utvei, vi bruker faktisk buss, trikk, tog og apostlenes hester hver dag, og bilen står pent parkert i en gate et stykke unna. Men å svi av over 500 kroner ekstra på buss, for så å allikevel bli hentet med en bil som forurenser mer, er rett og slett ikke verdt det.

Sirkus

Finnmark i forandring

Global oppvarming gir optimisme og framtidstro i Finnmark, skriver Tjenestemannsbladet. Alta-bøndene Gunn og Benjamin Hykkerud har drevet gården sin siden 1978 og forteller at dyrkesesongen er mye lengre nå enn den var før. De mener den globale oppvarmingen kan føre til at man etterhvert nærmest får et "østlandslandbruk" i deler av Finnmark.

Interessant vinkling, men jeg må nok si at konsekvensene for nesten alle andre steder i verden overskygger dyrkningssesongens lengde i Finnmark. 2. februar kommer første del av FNs klimarapport. Det er umulig å overdrive hvor viktig denne rapporten kommer til å bli for verdens klimapolitikk og -utvikling.

Forøvrig flere interessante artikler fra Nord-Norge i samme blad, se her, her og her.

Brød, Finnmarksfan

A life stripped bare

Jeg har endelig fått tak i en bok jeg har ønsket meg siden i fjor, nemlig Leo Hickmans "A life stripped bare" med undertittel "my year trying to live ethically".

Boka beskriver Hickmans personlige "etiske" eksperiment. Forsøket går over over ett år og snur mer eller mindre opp ned på livet til Hickmann og familien.

Jeg har ikke lest hele boka enda, men har likt det jeg har lest. Hickman kommer med mange interessante fakta rundt feks. kjøttproduksjon (visste du at det krever 21 000 liter vann å produsere ett kilo storfekjøtt?) og søppelhåndtering.

Det mest spennende er å følge dynamikken i familien gjennom prosjektet. Særlig kona har vanskelig for å se mening i å legge om livsstilen og på et visst tidspunkt ser ekteskapet ut til å være i fare. Det tar på å legge om livet.

Samtidig får leseren veldig mange fine, praktiske tips når det gjelder mat (økokassa kommer i hus hos Hickman ganske fort!), søppel, gift osv. Familien legger om kosten etter sesongene, får et markkoloni i hagen for å spise matavfallet, bruker tog i stedet for fly for å komme seg på fotturferie i Italia og legger om forbruket sitt fullstendig.

Dette er en ærlig bok som forteller hva endring innebærer, på godt og vondt. Det er for eksempel fantastisk å spise økomat, men det koster mer penger og det er vanskelig å legge om alle sine innarbeidede matvaner. Det høres fint ut å ta toget til Italia, men det koster 5000 kroner mer enn fly og du bruker 20 timer hver vei med fire togbytter underveis. Samtidig kommer også spørsmålene. Nytter det? Har det noe hensikt å legge om forbruket når ingen andre gjør det?

Svarene blir jo ja og ja, men boka gir likevel rom for all tvilen, alle dilemmaene, all skyldfølelse og selvfølgelig alle gledene.


Brød

I går havnet vi i et lite dilemma. Vi var invitert på besøk, besøk av typen "spille spill, kose oss og slappe av", og det er ren høflighet å ta med sin del av "kosen".
Det finnes dog ikke så mye økologisk potetgull eller annet snop.
Riktignok finnes det på Helios, men det koster 30 kroner for 100 gram, og skulle vi tatt med oss nok til å dele med andre ville det blitt 90-120 kroner i potetgull. Det er ikke spesielt aktuelt.
Alternativet er jo å ikke spise sånt, men vi kjenner tross alt oss selv såpass godt at vi vet at vi ikke sitter og ser på det om det settes foran oss. Samtidig er det grenser for hvor kjip man kan være;
"Nei, vi kjøper ikke uøkologisk potetgull, men vi spiser det selvsagt om andre kjøper det".
Så vi gjorde et unntak og kjøpte med litt Sørlandschips.

Coop Mega på Tøyen er forresten en finfin butikk. De reklamerte med 40% avslag på Findus-produkter, og vi hadde begge veldig lyst på fisk. Dessverre viste det seg at det ikke var mulig å oppdrive fisk som ikke hadde tatt turen til andre siden av kloden mellom fiske og matbord, så vi slo det fort fra oss. Jeg ble litt småfurten, for jeg hadde veldig lyst på fisk. Jeg lusket bort i ferskvaredisken, ettersom jeg etterhvert kjente at jeg var moden for å bla opp ganske mye penger for å få fisk på bordet. Det viste seg at det var ganske lurt, for der fant vi en pakke marinert steinbitfilet på tilbud til 20 kroner, siden siste forbruksdag var i går, og den var fantastisk god. Et kupp, rett og slett.

Ellers gjør dette økolgiske kostholdet mirakler med kroppen min. Jeg har lenge lidd under et noe trøblete fordøyelsessystem, og de problemene er omtrent en saga blott. Hurra. Det er fantastisk å ikke ha magesmerter hver dag. I tillegg får vi litt ekstra mosjon med på kjøpet siden Coop-butikken ligger en 10 minutters spasertur unna.

sirkus

Erna tar feil!

I følge Civitas og Cicero kan kommunene bidra vesentlig til å kutte Norges klimautslipp.

Det betyr først og fremst at Erna Solberg tar feil og er uhyre deffensiv når hun sier at kommunene ikke kan gjøre noe med CO2-utslippene og at miljø dermed ikke er en sak i kommunevalgkampen.

I prinsippet er jo alle utslipp lokale og å fraskrive seg ansvaret i eget liv, på egen arbeidplass, i egen kommune fordi man enten tenker at det er regjeringens jobb å få ned utslippene eller hører på retorikken som sier at det er enklere å kutte utslipp andre steder, i andre land er ikke bare naivt, men også direkte dumt. Pardon my French.

Brød