På intiativ fra Storbritannia skal klimasaken nå opp høyeste nivå i FN. Sikkerhetsrådet skal diskutere følgene av klimaendringene 17. april.
-De tradisjonelle årsakene til krig og konflikt vil sannsynligvis skjerpes ytterligere av klimaendringer, uttalte den britiske FN-ambassadøren Emyr Jones Parry. Britene mener at klimaendringer vil kunne fremprovosere kriger, nye landegrenser, konflikt om energikilder, vann og store strømmer av miljøflyktninger. FNs klimapanel har anslått at klimaendringer vil kunne drive opptil 200 millioner mennesker på flukt innen 2050.
Dette understreker bare hvor viktig klimasaken er, også i forhold til den økonomiske verdensordningen som i høy grad er følsom for krig.
Brød
onsdag 11. april 2007
Varmere klima slipper gir atomavfallet en ny vår
FNs miljøprogram UNEP og klimapanelet (IPCC) frykter at opptiningen av permafrosten vil kunne spre giftig og radioaktiv avfall som er lagret i permafrost.
I meldingen viser UNEP til at FNs klimapanel har konkludert med at innen midten av dette århundret vil mellom en femtedel og 30 prosent av permafrosten på den nordlige halvkule smelte. Den årlige smeltingen av øvre lag i permafrosten vil øke med opptil 30 prosent innen 2080. UNEP skriver at flere steder i Arktis er giftig og radioaktivt avfall lagret i permafrosten. Smeltingen vil kunne frigjøre de farlige stoffene, og forurense både lokalt og over større områder med stor risiko for både mennesker og natur i tillegg til betydelig opprydningskostnader. I tillegg til det som måtte være gravd ned av slikt avfall, er betydelig mengder farlig avfall lagret i containere og bygninger i områder som hittil har vært stabile på grunn av permafrosten.
Igjen ser vi at det som engang ble regnet som trygg lagringsplass for atomavfall over tid viser seg å ikke være det.
Brød
I meldingen viser UNEP til at FNs klimapanel har konkludert med at innen midten av dette århundret vil mellom en femtedel og 30 prosent av permafrosten på den nordlige halvkule smelte. Den årlige smeltingen av øvre lag i permafrosten vil øke med opptil 30 prosent innen 2080. UNEP skriver at flere steder i Arktis er giftig og radioaktivt avfall lagret i permafrosten. Smeltingen vil kunne frigjøre de farlige stoffene, og forurense både lokalt og over større områder med stor risiko for både mennesker og natur i tillegg til betydelig opprydningskostnader. I tillegg til det som måtte være gravd ned av slikt avfall, er betydelig mengder farlig avfall lagret i containere og bygninger i områder som hittil har vært stabile på grunn av permafrosten.
Igjen ser vi at det som engang ble regnet som trygg lagringsplass for atomavfall over tid viser seg å ikke være det.
Brød
Er troen på teknologien for stor?
Forskning.no skriver om en interessant debatt som har direkte relevans for samfunnets tilnærming til miljø- og klimautfordingen. Har troen på teknologien blitt for stor? Nærmer den seg den religiøse sfære?
Svært mange tror at nye teknologiske framskritt kan løse problemene slik at vi faktisk ikke trenger å legge om livsstilen vår. Vi ser det i mange sammenhenger, feks. blant atomkrafttilhengere. Det fins pr. dags dato ingen sikker lagringsmetode for atomavfall, men mange i og utenfor atomindustrien tror at framtida vil finne en teknologisk løsning på avfallsproblemet. Det rettferdiggjør også atomindustrien i dag, uten denne framtidstrua hadde atomindustrien vært moralsk umulig. Samtidig blir denne troen, som har klare religiøse trekk, maskert som rasjonell, økonomisk og ikke minst, realistisk og framtidsretta. Dem som ikke deler denne troen er lette å stemple som reaksjonære, og framfor alt og stikk i strid med det man skulle tro, irrasjonelle og drømmende. I praksis fører det til at vi heller diskuterer nye thoriumkraftverk enn ENØK-tiltak som kanskje ville gjort et nytt kraftverk unødvendig.
Jeg tror også at markedsliberalismen og teknologitroen går hand i hand. Det ser vi ikke minst i Norge, hvor LO vil vente med rensing av gasskraftverk til norsk teknologi er utviklet. En ny gullgruve for Norge, tenker LO, og viser dermed at de ikke har forstått alvoret i klimasaken overhode. Et begrep som "bærekraftig utvikling" er blitt fullstendig vannet ut, fordi også økonomisk bærekraft er et av kriteriene for den samlede bærekraften. Stig Larssæther, stipendiat ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU har skrevet en kronikk om dette i Dagbladet. Han hever bla. at fokuset har blitt flyttet fra den totale miljøpåvirkningen av verdens produksjon til hvordan vi kan produsere flere varer og tjenester for mindre miljøbelastning per produsert enhet, såkalt øko-effektivitet. Her kommer teknologien inn, den skal altså hjelpe oss til å produserer og forbruke mer, med færre miljøkonsekvenser. Hittil har det vist seg å være en utopisk drøm.
Nanoteknologien ser ut til å kunne bli det neste store industrieventyret. Nanoteknologi foregår på nanonivå, altså på atomnivå, og skal kunne endre feks. egenskapene i silisiumet på atomnivå slik at solceller kan være mer effektive. Med andre ord at vi om noen år feks. kan kjøre i hydrogenbiler og få nok energi fra solfangere til å drive hjem og næring.
Teknologi- og markedstro er deilig forlokkende. For den lover oss at vi ikke trenger å begrense forbruket vårt, tvert imot, vi skal forbruke mer, men annerledes, og vitenskapen skal gi oss produktene. Samtidig forhindrer denne troen ekte handling og legger lokk på diskusjoner som handler om nettopp hvilke liv vi egentlig vil leve, fordi den, som enhver religion har et svar på alt og framstår som ufeilbar. Den hindrer oss i å spørre om teknologien virkelig vil løse verdens problemer, gjøre slutt på fattigdom, krig, miljøproblemer, sykdom, ensomhet?
Jeg tror at ny teknologi kan hjelpe oss på vei, men først og fremst må det stilles spørsmålstegn ved forbrukersamfunnet. Teknologi- og markedstroen må sees som det det er, et livssyn, og behandles deretter.
Brød
Svært mange tror at nye teknologiske framskritt kan løse problemene slik at vi faktisk ikke trenger å legge om livsstilen vår. Vi ser det i mange sammenhenger, feks. blant atomkrafttilhengere. Det fins pr. dags dato ingen sikker lagringsmetode for atomavfall, men mange i og utenfor atomindustrien tror at framtida vil finne en teknologisk løsning på avfallsproblemet. Det rettferdiggjør også atomindustrien i dag, uten denne framtidstrua hadde atomindustrien vært moralsk umulig. Samtidig blir denne troen, som har klare religiøse trekk, maskert som rasjonell, økonomisk og ikke minst, realistisk og framtidsretta. Dem som ikke deler denne troen er lette å stemple som reaksjonære, og framfor alt og stikk i strid med det man skulle tro, irrasjonelle og drømmende. I praksis fører det til at vi heller diskuterer nye thoriumkraftverk enn ENØK-tiltak som kanskje ville gjort et nytt kraftverk unødvendig.
Jeg tror også at markedsliberalismen og teknologitroen går hand i hand. Det ser vi ikke minst i Norge, hvor LO vil vente med rensing av gasskraftverk til norsk teknologi er utviklet. En ny gullgruve for Norge, tenker LO, og viser dermed at de ikke har forstått alvoret i klimasaken overhode. Et begrep som "bærekraftig utvikling" er blitt fullstendig vannet ut, fordi også økonomisk bærekraft er et av kriteriene for den samlede bærekraften. Stig Larssæther, stipendiat ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU har skrevet en kronikk om dette i Dagbladet. Han hever bla. at fokuset har blitt flyttet fra den totale miljøpåvirkningen av verdens produksjon til hvordan vi kan produsere flere varer og tjenester for mindre miljøbelastning per produsert enhet, såkalt øko-effektivitet. Her kommer teknologien inn, den skal altså hjelpe oss til å produserer og forbruke mer, med færre miljøkonsekvenser. Hittil har det vist seg å være en utopisk drøm.
Nanoteknologien ser ut til å kunne bli det neste store industrieventyret. Nanoteknologi foregår på nanonivå, altså på atomnivå, og skal kunne endre feks. egenskapene i silisiumet på atomnivå slik at solceller kan være mer effektive. Med andre ord at vi om noen år feks. kan kjøre i hydrogenbiler og få nok energi fra solfangere til å drive hjem og næring.
Teknologi- og markedstro er deilig forlokkende. For den lover oss at vi ikke trenger å begrense forbruket vårt, tvert imot, vi skal forbruke mer, men annerledes, og vitenskapen skal gi oss produktene. Samtidig forhindrer denne troen ekte handling og legger lokk på diskusjoner som handler om nettopp hvilke liv vi egentlig vil leve, fordi den, som enhver religion har et svar på alt og framstår som ufeilbar. Den hindrer oss i å spørre om teknologien virkelig vil løse verdens problemer, gjøre slutt på fattigdom, krig, miljøproblemer, sykdom, ensomhet?
Jeg tror at ny teknologi kan hjelpe oss på vei, men først og fremst må det stilles spørsmålstegn ved forbrukersamfunnet. Teknologi- og markedstroen må sees som det det er, et livssyn, og behandles deretter.
Brød
Abonner på:
Innlegg (Atom)
