Råkjøreren Jens

Einar Håndlykken har skrevet en interessant kronikk om kvotehandel og hvorfor utslippskuttene bør tas i Norge og andre i-land, på tross av at FN i dag har meldt at å ta klimakuttene utenlands ikke er umoralsk.

Jeg må si at kvotehandel er mye mer enn et moralsk spørsmål. Det er i høyeste grad også et praktisk spørsmål. Hvordan i alle dager skal de som ikke slipper ut så mye pr. person kunne klare å kutte så mye at land som Norge og USA skal kunne fortsette som før? Det er til de grader ulogisk å tro at de landene som slipper ut minst og er minst utviklet skal kunne bygge opp teknologiske løsninger, selv med kvoteprisen som støtte, som gjør at de klarer å ta alle kuttene. Har de i det hele tatt nok utslipp å ta kutte?

Generelt er land som USA og Norge teknologieksportører og derfor trenger vi incentiver på hjemmebane for å få til nok forskning og utvikling innen miljøløsninger, som så kan eksporteres videre til fattigere land. Vi har et nasjonalt innovasjonssystem som ligger til rette for store investeringer i for eksempel solenergi, noe REC allerede er godt i gang med. Et land som Burundi har nok mye sol, men overhode ikke den ekspertisen som Norge har. En kvote kjøpt i Burundi vil derfor aldri gå til FOU, men kun til teknologiløsninger som allerede fins. Det vil kanskje være en utslippsreduksjon der og da, men den er svært kortsiktig og muligens, som Håndlykken skriver, beregnet ut fra worst-case scenario kullkraft, og i realiteten ingen egentlig reduksjon.

I tillegg må vi ta inn over oss at det er vi, i-landene, som har brakt oss i den situasjonen vi er i. Hvis det er sånn at forurenser skal betale må vi faktisk også ta ansvar for de 200-300 årene vi allerede har pumpet klimagasser opp atmosfæren.

Brød