På besøk i økolandsby i Hurdal.

Søndag 15. april var Brød og Sirkus på besøk i Hurdal økolandsby. De arrangerer jevnlige infodager for folk som er interessert i det de driver med. Tilsammen var vi fem personer som hadde møtt opp.
Da vi kom fikk vi servert kaffe og te, og så gikk vi inn i et stabbur for å høre et foredrag om prosjektets historie og om hvilke personer som står bak initiativet. Et veldig grundig og informativt foredrag.

Etterpå gikk vi ut igjen, satt utenfor felleskjøkkenet i solen og spiste lunsj. Alle de inviterte hadde tatt med seg en rett hver som skulle deles med de andre. Da snakket vi med noen av medlemmene og et prøvemedlem. De har nemlig en ordning med prøvemedlemskap før man får bli fullverdig medlem i økolandsbyen, slik at man får sett om det virkelig er et liv man ønsker.
Omtrent 50% av beboerene i byen er barn, og rundt oss lekte det masse barn i lekestativene.

Etter lunsjen fikk vi en omvisning i boligene de har satt opp.



En del av disse vil bli flyttet opp i det nye boligområdet som skal bygges i løpet av året. Det er første trinn i utbyggingen, det vil senere komme to boligtun til. De har fått fantastisk fine tomter med flott utsikt og nærhet til skogen.

Sirkus i tomtefeltet på Hurdal

Etter det var det på tide å ta turen hjem. Definitivt en veldig interessant dag, og de har et veldig gjennomarbeidet prosjekt, med gode og gjennomtenkte løsninger, og det vil være økonomisk gunstige tomter og boliger for de som ønsker å leve den livsstilen.

Det eneste aberet vi kunne komme på er at det ligger så usentralt at man måtte bruke veldig mye bil i området, noe som er både uøkonomisk og lite miljøvennlig. Dette kan selvsagt løses ved at man får jobb i nærmiljøet, men det er ikke alltid mulig for alle.

Sirkus

En oppdatering på prosjektet vårt.

Vi har ikke skrevet på langt like mye om prosjektet som vi forventet at vi skulle. Først og fremst fordi det går så bra.
Ikke at vi aldri tenker på annen mat enn økologiske grønnsaker, men det viser seg ofte at det ikke er noe vanskelig å stå i mot lysten.
For det meste er det et innfall som går veldig fort over, og som gjerne har sitt utspring i at vi er sultne. Det skjer egentlig aldri at vi står og lager mat og skulle ønske vi skulle spise noe annet. Det er helt klart en fordel at vi spiser viltkjøtt, ellers er det mulig det ville være mye vanskeligere å holde labbene unna kjøttdisken i butikken. Vi spiser det ikke noe mer enn et par ganger i måneden, og vi er i tillegg heldige som har tilgang til lokalt fisket fersk fisk. Vi lider med andre ord ingen nød.

Faktisk tok vi en liten oppsummering på de gangene vi har sprukket. Den ene gangen var det jeg (Sirkus) som i en liten sky av lengsel mot familien i vest labbet over gaten og inn på kiwi, og begjærlig grep en pose Maarud Salt og pepper, 350g.
Den andre gangen var Brød i en særdeles uholdbar jobbsituasjon, og gikk på en liten pizzasmell en dag etter jobb. Jeg var selvsagt gentle-woman nok til å følge pent etter og joine henne. Og det er liksom det hele. Ellers har jeg ved et par familieanledninger spist det som ble servert. Og det er egentlig det hele. Noen ganger føles det mer, fordi man tidvis tenker mer på å mumse i seg junk, eller gå berserk i smågodt-hyllen. Ja, og så har vi en og annen gang drukket litt brus, men da har det også vært litt sykdom involvert, og når man er syk, da er man syk.

Det var faktisk litt problematisk i påsken, da vi ikke fikk kasse fra Kolonihagen, parallelt med at folk flest spiste fire ganger så mye egg som vanlig. Det var umulig å oppdrive egg av noe slag, og det var et herk å handle. Brød gikk i fire butikker, med svært beskjedent hell. Vi led riktignok ingen nød, men det er litt kjedelig at vi ikke kan gå i butikken og faktisk handle det vi har lyst på. Det burde være økologiske alternativer i flere butikker enn Meny og Coop. Og da tenker jeg i større skala enn egg og lettrømme.

Sirkus

Miljø har blitt viktig for flere

I dag kan Dagsavisen fortelle at det skyller en miljøbølge over landet. Nå mener omlag 1 av 4 norske velgere at miljø er en av de viktigste politiske sakene.
Egentlig burde det være det være 100% oppslutning på akkurat det, men det er allikevel positivt at stadig flere tar innover seg hvor viktig det er å løse klimaproblemene som vi er skyld i. Det er spesielt gledelig at oppslutningen har økt markant de siste fem månedene, fra knappe 9% til 24,2%.
Dette vil forhåpentligvis påvirke politikerne i riktig retning, nemlig et bredt forlik med konkrete tiltak og spesifikke delmål hele veien, hvor alle partier er forpliktet til å følge opp, uavhengig av hvilken farge som sitter i regjering.

Sirkus

Klimasaken opp i Sikkerhetsrådet

På intiativ fra Storbritannia skal klimasaken nå opp høyeste nivå i FN. Sikkerhetsrådet skal diskutere følgene av klimaendringene 17. april.

-De tradisjonelle årsakene til krig og konflikt vil sannsynligvis skjerpes ytterligere av klimaendringer, uttalte den britiske FN-ambassadøren Emyr Jones Parry. Britene mener at klimaendringer vil kunne fremprovosere kriger, nye landegrenser, konflikt om energikilder, vann og store strømmer av miljøflyktninger. FNs klimapanel har anslått at klimaendringer vil kunne drive opptil 200 millioner mennesker på flukt innen 2050.

Dette understreker bare hvor viktig klimasaken er, også i forhold til den økonomiske verdensordningen som i høy grad er følsom for krig.


Brød

Varmere klima slipper gir atomavfallet en ny vår

FNs miljøprogram UNEP og klimapanelet (IPCC) frykter at opptiningen av permafrosten vil kunne spre giftig og radioaktiv avfall som er lagret i permafrost.

I meldingen viser UNEP til at FNs klimapanel har konkludert med at innen midten av dette århundret vil mellom en femtedel og 30 prosent av permafrosten på den nordlige halvkule smelte. Den årlige smeltingen av øvre lag i permafrosten vil øke med opptil 30 prosent innen 2080. UNEP skriver at flere steder i Arktis er giftig og radioaktivt avfall lagret i permafrosten. Smeltingen vil kunne frigjøre de farlige stoffene, og forurense både lokalt og over større områder med stor risiko for både mennesker og natur i tillegg til betydelig opprydningskostnader. I tillegg til det som måtte være gravd ned av slikt avfall, er betydelig mengder farlig avfall lagret i containere og bygninger i områder som hittil har vært stabile på grunn av permafrosten.

Igjen ser vi at det som engang ble regnet som trygg lagringsplass for atomavfall over tid viser seg å ikke være det.


Brød

Er troen på teknologien for stor?

Forskning.no skriver om en interessant debatt som har direkte relevans for samfunnets tilnærming til miljø- og klimautfordingen. Har troen på teknologien blitt for stor? Nærmer den seg den religiøse sfære?

Svært mange tror at nye teknologiske framskritt kan løse problemene slik at vi faktisk ikke trenger å legge om livsstilen vår. Vi ser det i mange sammenhenger, feks. blant atomkrafttilhengere. Det fins pr. dags dato ingen sikker lagringsmetode for atomavfall, men mange i og utenfor atomindustrien tror at framtida vil finne en teknologisk løsning på avfallsproblemet. Det rettferdiggjør også atomindustrien i dag, uten denne framtidstrua hadde atomindustrien vært moralsk umulig. Samtidig blir denne troen, som har klare religiøse trekk, maskert som rasjonell, økonomisk og ikke minst, realistisk og framtidsretta. Dem som ikke deler denne troen er lette å stemple som reaksjonære, og framfor alt og stikk i strid med det man skulle tro, irrasjonelle og drømmende. I praksis fører det til at vi heller diskuterer nye thoriumkraftverk enn ENØK-tiltak som kanskje ville gjort et nytt kraftverk unødvendig.

Jeg tror også at markedsliberalismen og teknologitroen går hand i hand. Det ser vi ikke minst i Norge, hvor LO vil vente med rensing av gasskraftverk til norsk teknologi er utviklet. En ny gullgruve for Norge, tenker LO, og viser dermed at de ikke har forstått alvoret i klimasaken overhode. Et begrep som "bærekraftig utvikling" er blitt fullstendig vannet ut, fordi også økonomisk bærekraft er et av kriteriene for den samlede bærekraften. Stig Larssæther, stipendiat ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU har skrevet en kronikk om dette i Dagbladet. Han hever bla. at fokuset har blitt flyttet fra den totale miljøpåvirkningen av verdens produksjon til hvordan vi kan produsere flere varer og tjenester for mindre miljøbelastning per produsert enhet, såkalt øko-effektivitet. Her kommer teknologien inn, den skal altså hjelpe oss til å produserer og forbruke mer, med færre miljøkonsekvenser. Hittil har det vist seg å være en utopisk drøm.

Nanoteknologien ser ut til å kunne bli det neste store industrieventyret. Nanoteknologi foregår på nanonivå, altså på atomnivå, og skal kunne endre feks. egenskapene i silisiumet på atomnivå slik at solceller kan være mer effektive. Med andre ord at vi om noen år feks. kan kjøre i hydrogenbiler og få nok energi fra solfangere til å drive hjem og næring.

Teknologi- og markedstro er deilig forlokkende. For den lover oss at vi ikke trenger å begrense forbruket vårt, tvert imot, vi skal forbruke mer, men annerledes, og vitenskapen skal gi oss produktene. Samtidig forhindrer denne troen ekte handling og legger lokk på diskusjoner som handler om nettopp hvilke liv vi egentlig vil leve, fordi den, som enhver religion har et svar på alt og framstår som ufeilbar. Den hindrer oss i å spørre om teknologien virkelig vil løse verdens problemer, gjøre slutt på fattigdom, krig, miljøproblemer, sykdom, ensomhet?

Jeg tror at ny teknologi kan hjelpe oss på vei, men først og fremst må det stilles spørsmålstegn ved forbrukersamfunnet. Teknologi- og markedstroen må sees som det det er, et livssyn, og behandles deretter.


Brød

2. delrapport lagt fram

I dag la FNs klimapanel fram 2. delrapport av klimarapporten. Den er ikke overraskende ikke spesielt lystig lesning. Les den her. Spørsmålet må bli hvor vi går videre herfra. Det er forsvinnende liten tvil om at den raske global oppvarmingen er forårsaket av mennesker og at den vil føre til ekstremvær, flom, tørke, dødsfall, artsnedgang og mulig økonomisk kollaps. Hva gjør vi nå?

Jeg tror det må handles på mange plan samtidig. Internasjonale avtaler og ny teknologi er selvsagt, men samtidig må det trenge inn at det er vi, du og jeg, som faktisk er ansvarlige, selv om de spyr ut tonnevis med urenset CO2 i Kina. Kina kopierer bare det vi, du og jeg, og våre foreldre og besteforeldre bare har gjort og gjør hver dag, nemlig øker levestandarden vår. Vesten har bestandig tjent penger på å spre drømmen om vårt materielle liv til resten av verden, og nå er det vi som peker mot Kina og sier SE, det er DE som forurenser. Hvor tror du egentlig brorparten av det du eier er produsert?

Jeg tror vi må gravlegge den vestlige drømmen og erstatte den med noe som kan vare over tid.


Brød