Jeg er på lanseringen av "State of the World -2007" fra Worldwatch Institute. Hovedtema i år er befolkning, med spesiell vekt på byer og urbanisering. Ikke så rart når vi veit at dagens mennesker på jorda representerer mer enn halvparten av de mennesker som totalt sett noen gang har levd på jorden.
Interessant oppmøte, forresten, alle tv-kanalene og avisene er her, i tillegg til ministrene Solheim og Bjørnøy. Som leder Øystein Dahle kommenterte, dette er første gang de er beæret med TO statsråder.
Fokuset for rapporten er at noe faktisk kan og må skje nå. "Mottoet må være at de som hevder at ting er umulige å gjennomføre ikke må få stå i veien for de som faktisk gjennomfører det", skriver Øystein Dale og jeg lurer på om vi kan gjøre akkurat det til Brød & Sirkus sitt motto også.
Det virker som rapporten evner å være to ting på en gang, både skremmende OG oppmuntrende og det er fantastisk inspirerende.
Øystein Dale og Worldwatch Institute har for vane å sette nye problemstillinger på dagsorden og har derfor ikke hatt klima som hovedfokus, men urbanisering. Jeg gleder meg veldig til å lese hele rapporten.
Glad og opprømt,
Brød
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
mandag 12. februar 2007
søndag 11. februar 2007
Atomkraft, hvorfor roper vi nei, nei og atter nei?
Det virker som det blir stadig mer stuereint å foreslå atomkraft som løsningen på klimakrisa, også i Norge. Forkjemperne for atomkraft mener at energiformen er rein, sikker og effektiv.
Jeg leste Helen Caldicots bok "Nuclear Power Is Not The Answer" før jul og trodde vel egentlig ikke at det ville bli nødvendig å anmelde boka, rett og slett fordi atomkraft fortsatt er så uaktuelt i Norge. Nå viser det seg at mange ser på atomkraft som selve løsningen, med stor L.
Caldicots bok er god og interessant, og kildematerialet hennes virker troverdige, selv om jeg verken er atomfysiker eller har mulighet til å gå alle faktaopplysningene hun bruker etter i sømmene.
Caldicot avviser atomkraft på alle måter, og jeg kan gi et lite referat her, iblandet mine egne kommentarer, selvsagt.
Påstand:
1. Atomkraften er rein.
Svar:
Atomkraft er ikke rein på noe steg i prosessen.
Foruten det helt opplagte, nemlig atomavfallet, er atomkraften skitten. Det trengs mye kraft, og mye utslipp for å hente opp uran og foredle det videre. I løpet av 10-20 år vil det ikke bli noe netto kraftproduksjonen fordi det vil kreve så store ressurser å få tak i uran.
I tillegg kommer energien som brukes til å bygge kraftverkene, og til transporten og ikke minst lagringen av atomavfallet. Til dette kan jeg jo legge til at tidsaspektet knyttet til lagringen er nesten ufattelig. Avfallet må kontrolleres i inntil en million år, og bare konstruksjonen og vedlikeholdet av lagringsanleggene vil kreve utrolige mengder energi.
Anrikningen av uran genererer også KFK-gasser, en gass som er 10 -20 000 ganger mer effektiv klimagass enn CO2.
2. Atomkraften er sikker.
Svar:
Nei, nei og nei.
Tsjernobyl er en ting, men selv i Sverige har de vært skremmende nær ulykker. I tillegg har vi avfallet som kan brukes til å produsere atomvåpen. Hvordan kan vi dessuten sikre avfallet i opptil 1 million år? Det er umulig både politisk sett og reint teknisk. I disse terroristtider må kraftverkene dessuten sikres for utrolig mye penger. Hvem skal forresten betale hvis det faktisk skjer en ulykke, for ødelagt land, boliger, liv?
3. Atomkraften er effektiv og dermed billig.
Svar:
Atomkraft er uendelig mye mer enn bare kraftproduksjon, i bunn ligger militær og sivil forskning som samfunnet har betalt og betaler hver dag. Hvis vi regner alt sammen, risikoen for ulykker, det stadig mer ureine uranet, avfallet som må voktes og lagres i overskuelig og uoverskuelig framtid, atomvåpenspredning, terroristrisikoen, forskningen, atomberedskapen i tilfelle ulykker, ja, da er ikke atomkraften spesielt billig.
Sammenlign dette med et solkraftanlegg, feks, og se hva som lønner seg.
Jeg leste Helen Caldicots bok "Nuclear Power Is Not The Answer" før jul og trodde vel egentlig ikke at det ville bli nødvendig å anmelde boka, rett og slett fordi atomkraft fortsatt er så uaktuelt i Norge. Nå viser det seg at mange ser på atomkraft som selve løsningen, med stor L.
Caldicots bok er god og interessant, og kildematerialet hennes virker troverdige, selv om jeg verken er atomfysiker eller har mulighet til å gå alle faktaopplysningene hun bruker etter i sømmene.
Caldicot avviser atomkraft på alle måter, og jeg kan gi et lite referat her, iblandet mine egne kommentarer, selvsagt.
Påstand:
1. Atomkraften er rein.
Svar:
Atomkraft er ikke rein på noe steg i prosessen.
Foruten det helt opplagte, nemlig atomavfallet, er atomkraften skitten. Det trengs mye kraft, og mye utslipp for å hente opp uran og foredle det videre. I løpet av 10-20 år vil det ikke bli noe netto kraftproduksjonen fordi det vil kreve så store ressurser å få tak i uran.
I tillegg kommer energien som brukes til å bygge kraftverkene, og til transporten og ikke minst lagringen av atomavfallet. Til dette kan jeg jo legge til at tidsaspektet knyttet til lagringen er nesten ufattelig. Avfallet må kontrolleres i inntil en million år, og bare konstruksjonen og vedlikeholdet av lagringsanleggene vil kreve utrolige mengder energi.
Anrikningen av uran genererer også KFK-gasser, en gass som er 10 -20 000 ganger mer effektiv klimagass enn CO2.
2. Atomkraften er sikker.
Svar:
Nei, nei og nei.
Tsjernobyl er en ting, men selv i Sverige har de vært skremmende nær ulykker. I tillegg har vi avfallet som kan brukes til å produsere atomvåpen. Hvordan kan vi dessuten sikre avfallet i opptil 1 million år? Det er umulig både politisk sett og reint teknisk. I disse terroristtider må kraftverkene dessuten sikres for utrolig mye penger. Hvem skal forresten betale hvis det faktisk skjer en ulykke, for ødelagt land, boliger, liv?
3. Atomkraften er effektiv og dermed billig.
Svar:
Atomkraft er uendelig mye mer enn bare kraftproduksjon, i bunn ligger militær og sivil forskning som samfunnet har betalt og betaler hver dag. Hvis vi regner alt sammen, risikoen for ulykker, det stadig mer ureine uranet, avfallet som må voktes og lagres i overskuelig og uoverskuelig framtid, atomvåpenspredning, terroristrisikoen, forskningen, atomberedskapen i tilfelle ulykker, ja, da er ikke atomkraften spesielt billig.
Sammenlign dette med et solkraftanlegg, feks, og se hva som lønner seg.
onsdag 24. januar 2007
A life stripped bare
Jeg har endelig fått tak i en bok jeg har ønsket meg siden i fjor, nemlig Leo Hickmans "A life stripped bare" med undertittel "my year trying to live ethically".
Boka beskriver Hickmans personlige "etiske" eksperiment. Forsøket går over over ett år og snur mer eller mindre opp ned på livet til Hickmann og familien.
Jeg har ikke lest hele boka enda, men har likt det jeg har lest. Hickman kommer med mange interessante fakta rundt feks. kjøttproduksjon (visste du at det krever 21 000 liter vann å produsere ett kilo storfekjøtt?) og søppelhåndtering.
Det mest spennende er å følge dynamikken i familien gjennom prosjektet. Særlig kona har vanskelig for å se mening i å legge om livsstilen og på et visst tidspunkt ser ekteskapet ut til å være i fare. Det tar på å legge om livet.
Samtidig får leseren veldig mange fine, praktiske tips når det gjelder mat (økokassa kommer i hus hos Hickman ganske fort!), søppel, gift osv. Familien legger om kosten etter sesongene, får et markkoloni i hagen for å spise matavfallet, bruker tog i stedet for fly for å komme seg på fotturferie i Italia og legger om forbruket sitt fullstendig.
Dette er en ærlig bok som forteller hva endring innebærer, på godt og vondt. Det er for eksempel fantastisk å spise økomat, men det koster mer penger og det er vanskelig å legge om alle sine innarbeidede matvaner. Det høres fint ut å ta toget til Italia, men det koster 5000 kroner mer enn fly og du bruker 20 timer hver vei med fire togbytter underveis. Samtidig kommer også spørsmålene. Nytter det? Har det noe hensikt å legge om forbruket når ingen andre gjør det?
Svarene blir jo ja og ja, men boka gir likevel rom for all tvilen, alle dilemmaene, all skyldfølelse og selvfølgelig alle gledene.
Brød
Boka beskriver Hickmans personlige "etiske" eksperiment. Forsøket går over over ett år og snur mer eller mindre opp ned på livet til Hickmann og familien.
Jeg har ikke lest hele boka enda, men har likt det jeg har lest. Hickman kommer med mange interessante fakta rundt feks. kjøttproduksjon (visste du at det krever 21 000 liter vann å produsere ett kilo storfekjøtt?) og søppelhåndtering.
Det mest spennende er å følge dynamikken i familien gjennom prosjektet. Særlig kona har vanskelig for å se mening i å legge om livsstilen og på et visst tidspunkt ser ekteskapet ut til å være i fare. Det tar på å legge om livet.
Samtidig får leseren veldig mange fine, praktiske tips når det gjelder mat (økokassa kommer i hus hos Hickman ganske fort!), søppel, gift osv. Familien legger om kosten etter sesongene, får et markkoloni i hagen for å spise matavfallet, bruker tog i stedet for fly for å komme seg på fotturferie i Italia og legger om forbruket sitt fullstendig.
Dette er en ærlig bok som forteller hva endring innebærer, på godt og vondt. Det er for eksempel fantastisk å spise økomat, men det koster mer penger og det er vanskelig å legge om alle sine innarbeidede matvaner. Det høres fint ut å ta toget til Italia, men det koster 5000 kroner mer enn fly og du bruker 20 timer hver vei med fire togbytter underveis. Samtidig kommer også spørsmålene. Nytter det? Har det noe hensikt å legge om forbruket når ingen andre gjør det?
Svarene blir jo ja og ja, men boka gir likevel rom for all tvilen, alle dilemmaene, all skyldfølelse og selvfølgelig alle gledene.
Brød
Abonner på:
Innlegg (Atom)
